En student stiller seg opp foran kinesiske panservogner på Den himmelske freds plass i 1989.
En student stiller seg opp foran kinesiske panservogner på Den himmelske freds plass i 1989.

Kommentar

«Operation Yellowbird»: Da studentene flyktet fra Kina

Den dramatisk historien om hvordan opprørets «øverstkommanderende» kom seg ut av Kina etter demonstrasjonene på Den himmelske freds plass.

Publisert Sist oppdatert

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Tiden flyr. Nå er det 36 år siden et folkelig opprør i Beijing ble slått ned med rå makt 4. juni 1989. Flere hundre unge kinesere, hvis ikke flere tusen, ble drept. Men hvor ble det av dem som overlevde?

Mange ble arrestert og havnet i fengsel, andre ble sendt på omskolering. Men noen, et mindretall, klarte å unngå politiets klør og ble til slutt smuglet ut av landet. Bak den hemmelige «Operation Yellowbird» sto et nettverk av sympatisører, vestlig etterretning og kinesisk mafia. Flere år senere var vel fire hundre ettersøkte kinesere smuglet ut av landet.

Straks demonstrasjonene var slått ned, ble Chai og tjue andre studentledere etterlyst i radio og fjernsyn.

Demonstrasjonene hadde pågått i seks uker da Deng Xiaoping, landets sterke mann, ga hæren ordre om å gripe inn. De av demonstrantene som ennå holdt stand på Den himmelske freds plass, flyktet i alle retninger. Blant dem 23 år gamle Chai Ling, den spede psykologistudenten som hadde stått fram som opprørets «øverstkommanderende». På mirakuløst vis klarte hun å snike seg ut av Beijng og gå i dekning andre steder i landet.

Men hvor hun enn kom, levde hun utrygt. Straks demonstrasjonene var slått ned, ble Chai og tjue andre studentledere etterlyst i radio og fjernsyn. Plakater med bilder av dem ble hengt opp overalt. «Så snart de blir gjenkjent, skal de arresteres og øyeblikkelig overlates til Det offentlige sikkerhetsbyrået i Beijing!»

Det var ingen tvil. Bare ved å komme seg ut av landet kunne de redde skinnet.

Ennå var Hongkong en britisk koloni. Vestlige diplomater og etterretningsagenter forsto tidlig at opprøret ville bli slått ned, og at de mest profilerte aktivistene ville trenge hjelp. I Hongkong hadde demonstrantene mange sympatisører, også blant pengesterke kinesere, men i praksis var det bare triadene, Kinas beryktede mafia, som kunne utrette noe. Mafiabossene i kronkolonien hadde god kontakt med likesinnede i Kina, og kyniske som de var, var de villige til å gjøre alt for penger.

Slik oppsto en underlig allianse av høyst ulike krefter. Hemmelige møter ble holdt, og i løpet av kort tid begynte millionene å rulle gjennom systemets ulike ledd. Ifølge Szeto Wah, en fremtredende demokratileder i Hongkong på den tiden, ble operasjonen i hovedsak finansiert av kronkoloniens rikfolk og celebriteter. Men også koloniregjeringen, britenes etterretningsorganisasjon M16 og amerikanernes CIA bidro på ulike vis. Og mafiaen.

Den første oppgaven gikk ut på å oppspore og identifisere de forfulgte studentlederne. Dager etter at opprøret var slått ned, hadde de flyktet over alle åser og fjell. Bare ved å engasjere et stort antall trofaste tjenere kunne operasjonen lykkes, og alle skulle ha sin belønning. I ettertid ble kostnaden ved å oppspore og bringe hver ettersøkt student i sikkerhet anslått til 64.000 amerikanske dollar, vel 441.000 norske kroner etter datidens kurs.

Mest kostbar ble den dramatiske flukten til studentlederen Wu’er Kaixi, som hadde utmerket seg med sine talegaver og sterke karisma. Wu var lett gjenkjennelig og derfor vanskelig å beskytte. Først ved tredje forsøk klarte han å svømme i nattemørket fra en strand nær Zhuhai, en kystby nær Hongkong, til en ventende båt. Regningen på å få ham ut av Kina og videre til USA kom på 660.000 kroner.

Historien om hvordan så mange til slutt ble funnet og reddet, er ennå ikke skrevet. Men det lå i kortene at de måtte hjelpes sørover i landet med buss, tog eller bil. Siden de risikerte å bli stanset av politi, måtte de utstyres med falske ID-kort, penger og annet nødvendig. Hemmelige signaler og møtesteder hørte også med. Mer nervepirrende kunne det ikke bli.

Nærmest Hongkong lå den folkerike Guangdong-provinsen, som i flere tiår hadde vært et springbrett for kinesere som ville ut av landet. De fleste studentene ble i ly av mørket ført til øde strender så nær Hongkong som mulig, hvor mafiaens lynraske båter plukket dem opp og fraktet dem i sikkerhet.

Chai Ling ble halt om bord i en navnløs og heller langsom båt og dyttet ned i et trangt rom under dekk. Noen ga henne to vannflasker, et brød og en fyrstikkeske. Hun ble fortalt at hun neste morgen skulle komme til «en annen verden». Men timene og dagene gikk, og ingenting skjedde. Nå og da virket det som om båten stanset, og fra dekket hørte hun stemmer og lyder. Kinesisk politi?

Chai opplevde det trange rommet som et gravkammer.

Endelig ble luken åpnet. «Vi er fremme», sa en rolig stemme.

«Det viste seg at reisen hadde tatt fire dager og fem netter», skrev Chai senere. «Da føttene mine igjen sto på fast grunn, visste jeg at jeg var fri. Det hadde vært en lang reise. Jeg følte meg verken overlykkelig eller overveldet. Jeg kjente bare en indre fred, akkurat som jeg hadde følt meg etter en utmattende eksamen».

I Hongkong fikk hun tilbud om å reise til USA eller Frankrike. Hun valgte det siste. Etter å ha fått fransk pass ble hun kjørt til flyplassen sammen med en fransk diplomat, som ledsaget henne helt til Paris.

Endelig på fransk jord ble hun bombardert med intervjuforespørsler fra franske og internasjonale medier. Alle ville vite hva som hadde skjedd de ti månedene hun hadde vært på flukt. Hvordan hadde hun klart å komme seg ut? Hvem hadde beskyttet henne? Og hvordan ville hun fortsette sin kamp for et fritt Kina?

Til slutt gikk hun med på å holde en pressekonferanse. Svarene hun ga, måtte av forståelige grunner bli vage, for mange ettersøkte var ennå på flukt.

Etter en tid reiste Chang Ling til USA, hvor hun ønsket å fortsette studiene sine. Blitzlampene som møtte henne, var nesten ikke til å holde ut. «Der kommer demokratiets gudinne», ropte folk overalt hvor hun viste seg.

Før hun rakk å summe seg, fikk hun vite at hun skulle ut på en sju ukers turné i regi av Kongressens menneskerettighetskommisjon. Oppstyret ble i meste laget for en skjør og utmattet ung kvinne, og hvor hun enn kom, fikk hun de samme vanskelige spørsmålene.

De neste to årene fortsatte hun å reise fra sted til sted. I 1991 kom hun til Oslo for å delta på en konferanse om «Hatets anatomi». Blant deltakerne var politiske ledere og nobelprisvinnere fra mange land. Chai hadde vokst opp i et miljø som var så isolert fra resten av verden at da hun plutselig sto ansikt til ansikt med tidligere president Jimmy Carter, visste hun ikke hvem han var.

«Hvem er du, og hvor kommer du fra?», spurte hun.

«Jeg bygger hus for hjemløse», svarte han.

«Men hva gjorde du før det?», ville hun vite.

«Da var jeg president i USA».

For mang en kinesisk dissident ble møtet med Vesten et kultursjokk, også for studentenes øverstkommanderende på Den himmelske freds plass. Men Chai og de fleste andre klarte med årene å overvinne alle hindringer.

Chai Ling er fremdeles bosatt i USA, hvor hun har utmerket seg som forretningskvinne og menneskerettighetsforkjemper. I 2009 sto hun fram som kristen, og året etter grunnla hun organisasjonen All Girls Allowed, som arbeider for å hjelpe kinesiske kvinner og jenter.

«Operation Yellowbird» pågikk mer eller mindre uavbrutt fram til 1997, da Hongkong ble innlemmet i Folkerepublikken Kina. «Fugler kan fly, og gule fugler er både vakre og heldige», skrev en av flyktningene for noen år siden. Men savnet av foreldre, søsken og alt det kjære de forlot, blir de aldri kvitt.

Powered by Labrador CMS
OSZAR »