---
5
TEATER
«Dyrene i Hakkebakkeskogen»
Regi: Mattis Herman Nyquist
Med: Stine Fevik, Seda Witt, Kjersti Tveterås, Helene Bergsholm, Jenny M. Ndunda, Petronella Barker, Ola G. Furuseth, Marika Enstad, Christoffer R. Masters, Anneke von der Lippe, Eindirde Eidsvold, Trine Wiggen, Jeppe Torjussen-Rui m.fl.
Hovedscenen, Nationaltheatret
---
Det er noe fascinerende med fortellinger som lever videre, generasjon etter generasjon. Thorbjørn Egners «Klatremus og de andre dyrene i Hakkebakkeskogen» (1953) er en slik fortelling. Jeg kunne den selv på rams for cirka førti år siden, og fortsatt er det barn som kan synge sangene og si replikkene ordrett. Teaterforestillingen om dyrene i Hakkebakkeskogen hadde urpremiere i 1959, og i årenes løp har forestillingen vært spilt flere ganger på både amatør- og profesjonelle teatre landet rundt. I 2016 kom sågar det en animasjonsfilm basert på Egners bok.
Hakkebakke-universet er rett og slett sprell levende, syttito år etter at boken kom ut. Den velkjente skogen med de like kjente dyrene oppleves heller ikke som gammeldagse eller forslitte i 2025-utgaven på Nationaltheatrets hovedscene denne våren.
Fortellingen om Klatremus og de andre dyrene skulle være kjent for de fleste, og årets forestilling har fått en tydelig dramaturgi som tar godt vare på fortellingens hovedbudskap: Dyrene skal leve i fred, side om side, og alle skal behandle hverandre med respekt. Det er ikke noe dårlig budskap å komme i med i dagens urolige verden.
Thorbjørn Egners «Dyrene i Hakkebakkeskogen»
Det er Mattis Herman Nyquist som har regi på årets oppsetning, og den setter også store deler av ensemblet ved Nationaltheatret i sving gjennom spilleperioden. De ulike rollene deles mellom alt fra to til fire forskjellige skuespillere, så det må tas høyde for at det vil være variasjoner i rolletolkningene. Det som her skrives om rolleprestasjonene, gjelder kun for det laget av skuespillere som var på scenen på premieren. Men «Dyrene i Hakkebakkeskogen» er uansett et Egner-verk, og der er det som kjent ikke rom for de store krumspringene. Verken i regi, rolletolkninger, musikk, kostymer eller scenografi. Dermed vil nok forestillingene i all hovedsak være ganske like.
Til tross for de strenge føringene som ligger for en oppsetning av et Egner-verk på teater, har det nærmest blitt en tradisjon på Nationaltheatret å jazze opp forestillingen på både den ene og den andre måten. Det gjelder også denne forestillingen. Vi ser det for eksempel i detaljene i Rakel Melvær Berge og Maria Susanna Janssons kostymedesign. Kråke-Per (Ola G. Furuseth) har fått en rocka stil, Ugla (Marika Enstad) minner litt om Dame Edna (for dem som husker henne), og både Mikkel Rev (Stine Fevik) og Den store elgen (Trine Wiggen) har gullsko. Forestillingen har dessuten fått noen nye musikalske rytmer.
Seda Witt spiller Klatremus på Nationaltheatret
Bjørnemor (Petronella Barker) synger for eksempel deler av sangen sin som nattklubbsangerinne, og «Grønnsakspisersang» synges først som en tango, deretter som en storslått fellessang med koreografi, som lar første akt ende i et skikkelig «Les Misérables»-øyeblikk.
Men fortellingen om livsnyteren Klatremus (Seda Witt) og de andre dyrene er først og fremst gjenkjennelig. Siden selve handlingen er så tydelig, kan skuespillerne skape egenartede karakterer uten at det forstyrrer det som skjer. De er dessuten gode til å kommunisere med barna i salen. Feviks Mikkel Rev er både tøff og teit, og gjemmer seg bak kule fakter. Bakermester Harepus (Jenny M. Ndunda) er en militant type.
Morten Skogmus (Kjersti Tveterås) trer klart frem som arbeidsmus og aktivist, og den fine kjemien mellom Morten og Klatremus gir denne forestillingen litt ekstra snert. Helene Bergsholm gjør mye ut av sin Bakergutt og Stabbursmus, og Mannen og Konen på gården (Anneke von der Lippe og Ola G. Furuseth) er gjort så farlige at det er lett å se at dyrene må stå samlet mot en felles fiende: menneskene.
I en forestilling som har en så tydelig retning som denne, blir det imidlertid ganske merkbart når det er noe som skurrer. I «Grønnsakspisersang», som har et temposkifte mellom vers og refreng, oppleves starten på versene som rotete og upresis. Det er som om alle i ensemblet er usikre på når de egentlig skal begynne. Og selv om forestillingen har en gjennomgående letthet, blir scenen hos bjørnefamilien, der aktivisten Morten Skogmus skal dele sine nye lovforslag med Bamsefar (Christoffer R. Masters), noe tung. Det er som om man ikke helt har klart å finne motoren i denne scenen.
Fredsbudskap i Hakkebakkeskogen
Egners sanger og litterære universer har blitt kritisert for en rekke ting, blant dem kvinnefiendtlighet, rasisme og mangel på mangfold. På den annen side har Egners verk også en rekke positive kvaliteter, og denne oppsetningen av Hakkebakkeskogen får frem noen av dem. Dette er en fortelling om å kunne leve side om side, uavhengig av hvilken dyreart man er eller hvilke egenskaper man måtte ha. I Hakkebakkeskogen har alle noe de kan bidra med. Reven, som først er et negativt element i skogen, får etter hvert vist at han kan gi noe til fellesskapet – og jammen blir han ikke kompis med Stabbursmusa også. Morten Skogmus’ uttalte ønske om fred mellom dyrene fremstår dessuten som oppriktig, ikke som en floskel eller klisjé.
Kanskje blir disse trekkene ved Egners fortelling ekstra markante med tanke på den urolige verdenssituasjonen vi befinner oss i om dagen. I stadig flere deler av verden blir vanskeligere å leve side om side med dem som er, gjør og tenker annerledes enn en selv. Men dette bekrefter jo i grunn bare «Dyrene i Hakkebakkeskogen»s fortsatte aktualitet, og at Egners fortelling fortjener sin klassikerstatus.
