Noe i nærheten av et mesterverk

Jeg leste akkurat et intervju med Willem Dafoe der han beskrev «Poor Things» som «ikke en normal film», og det har han sannelig helt rett i. Alle som har sett noe av den greske arthouse-eksentrikeren Yorgos Lanthimos vet at han ikke lager normale filmer for normale folk, selv om han fikk et mainstream-gjennombrudd med ti ganger Oscar-nominerte «The Favourite» (2018). Personlig har jeg stor sans for alt Yorgos har gjort siden «Dogtooth» (2009), men ingenting han har skapt frem til nå kan måle seg med Gulløve-vinneren «Poor Things». En ekstremabsurd, grenseoverskridende og befriende frilynt Frankenstein-fabel basert på romanen av Alasdair Gray; som ikke likner på noe annet vi noensinne har sett - og har alle kjennetegnene til en umiddelbar klassiker.

Filmen er preget av et helt vanvittig produksjonsdesign (av Shona Heath og James Price), tilsvarende grandiose kostymer av Holly Waddington og beundringsverdig hemningsløse skuespillerprestasjoner. «Poor Things» ble akkurat (for hva det nå er verdt) belønnet med Golden Globe-statuetter for Beste kvinnelige skuespiller og beste film i kategorien «musikal eller komedie». Den er ingen musikal, men er jevnlig skikkelig morsom. Så frem til Golden Globes-komiteen oppretter en ny kategori for filmer som en totalt umulig å kategorisere er muligens «komedie» så nærme vi kommer en slags merkelapp. De fleste filmene til Lanthimos er preget av en skrudd sans for humor, men ingen andre regissører har den samme innfallsvinkelen, tonen eller tilnærmingen som ham. En totalt unik filmskaper, som med «Poor Things» har skapt sin mest oppsiktsvekkende film - og noe i nærheten av et mesterverk.

Bella Baxter (Emma Stone) endte sitt liv ved å hoppe fra Tower Bridge i et steampunk-viktoriansk vrengebilde av 1800-tallets London, men ble fisket opp fra Themsen og gjenopplivet av den smågale forskeren Godwin Baxter (Willem Dafoe). Han foretrekker beskjedent å bli kalt «God»; en grotesk skikkelse med et mildt vesen, som ser ut som et Frankensteins monster etter å ha blitt utsatt for grusomme eksperimenter av sin far i barndommen. Bella blir hans provisoriske adoptivdatter, arvesynd og «Bride of Frankenstein»-prosjekt; et nyfødt barn fanget i kroppen til en fullvoksen kvinne, som må lære seg hva det betyr å være et menneske. Overbeskyttende Dr. Godwin gjør sitt beste for å skjerme Bella fra verdens grusomheter, mens han oppfordrer hennes intellektuelle utvikling uten begrensninger.